Forvaltning av erstatning til privatpersoner.
Når en person gjennom dom i det norske rettssystem blir tilkjent erstatning, er regelverket i dag slik at vedkommende selv må sørge for å inndrive erstatningen.
Dette gjelder enten erstatningskravet er rettet mot en privatperson, et selskap eller en offentlig etat.
DA mener det er helt urimelig og uriktig at en person som er tilkjent en erstatning ofte må kjempe en ny sak for å få de tilkjente midlene.
Det er ikke sjelden at vedkommende aldri får den tildømte erstatningen.
DA ønsker å endre regelverket slik at staten plikter å besørge utbetaling av det erstatningsbeløp som et offer er tilkjent.
Deretter blir det statens oppgave å inndrive midlene fra den dømte skyldneren.
Det er rett og rimelig at den som er tilkjent en erstatning får denne utbetalt som en direkte konsekvens av en gyldig dom.
Staten vil på sin side ha helt andre virkemidler enn en privatperson til å drive inn sitt utestående fra den domfelte, enten det er en privatperson eller en eller annen form for forretningsmessig eller forvaltningsmessig etat.
tirsdag 7. juli 2009
Norsk landbrukspolitikk.
Norsk landbrukspolitikk.
Norge er ikke et enkelt land å drive landbruk i.
Både geografisk, topografisk, bonitært og klimatisk kommer vi langt ut i rekken over land som kan regnes som velegnede for matproduksjon.
Skulle vi sett på Norge som mulig ”kjøkkenhage” i global sammenheng, ville konklusjonen fort kunne bli at norsk landbruk burde legges ned med følgende begrunnelser:
• Små og uegnede arealer til dyrking.
• Uegnet klima med kort vekstsesong og ustabilt vær.
• Uegnet for stordrift av dyr (unntatt sau) pga klima- og fôrforhold.
• Svak bonitet i mye norsk jord.
• Høye driftskostnader av ovennevnte årsaker, samt norsk lønnsnivå.
• I et langstrakt land som Norge er ingen mat ”kortreist” enten den er norsk eller ikke.
Hvorfor skal vi da ha et landbruk i Norge?
Slik DA ser det, er det gode grunner til å beholde et livskraftig landbruk i Norge.
Norsk landbruk er en viktig del av vår kulturarv og historie. Å videreføre vårt landbruk er å ta vare på det grunnlag som vår nasjon og vår kultur er bygget på.
Norsk landbruk er en viktig del av norsk kulturlandskap. Uten landbruket vil naturen gro igjen og vi vil miste en genuin kultur- og naturverdi for oss selv og for norsk turisme.
Norsk landbruk kan produsere mat av svært høy kvalitet pga vår rene natur, vårt unike sommerlys og vår småskalaproduksjon.
Innenfor visse segmenter av matproduksjon kan vi produsere produkter og kvaliteter som er konkurransedyktige, både i eget marked og som eksportvarer.
Spørsmålet blir altså ikke om vi skal ha landbruk i Norge, men hvordan det fremtidige landbruk skal se ut.
Det har i mange tiår vært en akseptert kjensgjerning at det ukentlig har blitt lagt ned gårdsbruk i Norge. Bruk som det ikke har vært mulig å drive med økende krav til velstand både for folk og dyr. Hvis utviklingen fortsetter vil norsk landbruk om noen år begrenser seg til noen får gårder på flatlandet i Trøndelag, på Østlandet og på Jæren.
DA mener det er mulig å motvirke en slik utvikling, men ikke gjennom å strø jevne lag med subsidier over landbruket.
Vi trenger en omlegging av landbruket som tuftes på en grundig evaluering av hva vi har,
en drøfting av hva norsk landbruk bør satse på og en plan for veien fram mot et mål.
En tanke kan være å dele landbruket inn i 2 hovedkategorier: 1. Næringsbruk. 2. Kulturbruk.
1. Et næringsbruk skal ha et omfang og drive med en type produksjon som er økonomisk drivverdig.
Fra politisk hold skal det legges føringer som bidrar til at slike bruk innenfor de lagte rammer kan levere varer av høyverdig kvalitet til konkurransedyktige priser.
2. Det er gårdsbruk i dag som ved sin beliggenhet, sin driftsform eller sin historie representerer et viktig element i norsk kulturlandskap.
Det kan være bruk som ikke er økonomisk drivverdige, men som gjennom sin drift er viktige bidragsytere i å bevare norsk kultur og natur slik den har vokst fram gjennom generasjoner og slik vi ønsker å bevare den.
Slike bruk skal kunne defineres som kulturbruk og inngå en driftsavtale med staten der bonden er lønnet for å drive gården etter gitte kriterier.
Den eventuelle avkastning gården gir, deles mellom bonde og stat.
I forbindelse med omlegging av landbruket er det viktig å endre noen av lovene knyttet til eierskap, drift og omsetning av bruk slik at det blir lettere å slå sammen eller dele opp bruk på en tjenlig måte både for drift og vedlikehold.
Norge er ikke et enkelt land å drive landbruk i.
Både geografisk, topografisk, bonitært og klimatisk kommer vi langt ut i rekken over land som kan regnes som velegnede for matproduksjon.
Skulle vi sett på Norge som mulig ”kjøkkenhage” i global sammenheng, ville konklusjonen fort kunne bli at norsk landbruk burde legges ned med følgende begrunnelser:
• Små og uegnede arealer til dyrking.
• Uegnet klima med kort vekstsesong og ustabilt vær.
• Uegnet for stordrift av dyr (unntatt sau) pga klima- og fôrforhold.
• Svak bonitet i mye norsk jord.
• Høye driftskostnader av ovennevnte årsaker, samt norsk lønnsnivå.
• I et langstrakt land som Norge er ingen mat ”kortreist” enten den er norsk eller ikke.
Hvorfor skal vi da ha et landbruk i Norge?
Slik DA ser det, er det gode grunner til å beholde et livskraftig landbruk i Norge.
Norsk landbruk er en viktig del av vår kulturarv og historie. Å videreføre vårt landbruk er å ta vare på det grunnlag som vår nasjon og vår kultur er bygget på.
Norsk landbruk er en viktig del av norsk kulturlandskap. Uten landbruket vil naturen gro igjen og vi vil miste en genuin kultur- og naturverdi for oss selv og for norsk turisme.
Norsk landbruk kan produsere mat av svært høy kvalitet pga vår rene natur, vårt unike sommerlys og vår småskalaproduksjon.
Innenfor visse segmenter av matproduksjon kan vi produsere produkter og kvaliteter som er konkurransedyktige, både i eget marked og som eksportvarer.
Spørsmålet blir altså ikke om vi skal ha landbruk i Norge, men hvordan det fremtidige landbruk skal se ut.
Det har i mange tiår vært en akseptert kjensgjerning at det ukentlig har blitt lagt ned gårdsbruk i Norge. Bruk som det ikke har vært mulig å drive med økende krav til velstand både for folk og dyr. Hvis utviklingen fortsetter vil norsk landbruk om noen år begrenser seg til noen får gårder på flatlandet i Trøndelag, på Østlandet og på Jæren.
DA mener det er mulig å motvirke en slik utvikling, men ikke gjennom å strø jevne lag med subsidier over landbruket.
Vi trenger en omlegging av landbruket som tuftes på en grundig evaluering av hva vi har,
en drøfting av hva norsk landbruk bør satse på og en plan for veien fram mot et mål.
En tanke kan være å dele landbruket inn i 2 hovedkategorier: 1. Næringsbruk. 2. Kulturbruk.
1. Et næringsbruk skal ha et omfang og drive med en type produksjon som er økonomisk drivverdig.
Fra politisk hold skal det legges føringer som bidrar til at slike bruk innenfor de lagte rammer kan levere varer av høyverdig kvalitet til konkurransedyktige priser.
2. Det er gårdsbruk i dag som ved sin beliggenhet, sin driftsform eller sin historie representerer et viktig element i norsk kulturlandskap.
Det kan være bruk som ikke er økonomisk drivverdige, men som gjennom sin drift er viktige bidragsytere i å bevare norsk kultur og natur slik den har vokst fram gjennom generasjoner og slik vi ønsker å bevare den.
Slike bruk skal kunne defineres som kulturbruk og inngå en driftsavtale med staten der bonden er lønnet for å drive gården etter gitte kriterier.
Den eventuelle avkastning gården gir, deles mellom bonde og stat.
I forbindelse med omlegging av landbruket er det viktig å endre noen av lovene knyttet til eierskap, drift og omsetning av bruk slik at det blir lettere å slå sammen eller dele opp bruk på en tjenlig måte både for drift og vedlikehold.
Det norske forsvar.
Det norske forsvar.
Verden har forandret seg svært mye siden 2. verdenskrig. Det norske forsvar er bygget opp og utviklet på bakgrunn av modeller etter erfaringene fra denne krigen og alliansene som oppsto som en følge av den.
Forsvaret slik det fremstår i dag er i ferd med å gå ut på dato. Det er stort, dyrt, tungdrevet, byråkratisk og bygget for kriger som ikke eksisterer.
DA vil i prinsippet nedlegge det norske forsvar slik det fremstår i dag og bygge opp et helt nytt forsvarssystem fra bunnen av der profesjonalitet og relevant allianse- og forsvarssamarbeid skal være i fokus.
Norge er et lite land og vil aldri kunne hanskes med et eventuelt angrep fra en potensiell stormakt alene. NATO er en allianse som har skullet ivareta et felles solidarisk vern mot en slik fiende.
DA mener at NATO slik den framstår i dag, heller ikke er i tråd med tiden og at Norge burde se på andre former for forsvarssamarbeid i tillegg til NATO.
I så måte vil våre nærmeste naboer være naturlige samarbeidspartnere. Norge, Sverige, Danmark og Finland, har et fellesskap knyttet til geografi, kultur, historie og økonomi som gjør det naturlig å arbeide for rasjonelle felles forsvarsløsninger.
Et fremtidig forsvar skal bestå av to hovedelementer:
Allianseforsvaret.
Internforsvaret.
Allianseforsvaret handler om at de nordiske land sammen skal bygge et effektivt felles forsvarsverk der hvert land har sitt hovedansvarsområde og sin spesialkompetanse:
Norge kan bygge opp og drifte en effektiv marine og tar samtidig ansvar for kystvakt og vern.
Sverige kan ta ansvar for et flyvåpen og vern av hele Nordens luftrom.
Finland kan bygge et artilleri og rakettvern for regionen.
Danmark kan utvikle spesialkompetanse på dataforsvar, terrorforsvar og etterretning.
Alle land skal ha hver sin effektive avdeling av profesjonelle fotsoldater til operasjoner i egen og i andre regioner.
Internforsvaret handler om hvordan vi skal organisere et eget forsvar innenfor alliansen.
DA vil innføre følgende inndeling av et fremtidig forsvar:
Det skal opprettes en liten hæravdeling av profesjonelle yrkessoldater som er utdannet til å bidra til håndtering av konflikter utenfor Nordens grenser og som skal kunne administrere et forsvar av landet/regionen om det behovet skulle oppstå.
Det skal gjeninnføres en obligatorisk ettårig verneplikt for all ungdom etter fylte 18 år der det kan søkes om deltakelse innenfor ett av tre pliktområder:
1. Heimevern (1/3 av de vernepliktige). Oppgaven vil være å bli trent opp til å forsvare norsk territorium. Heimevernet trenes primært til geriljaforsvar og vil i en krigssituasjon bli driftet av den profesjonelle delen av forsvaret. Tjeneste i heimevernet innebærer repetisjonsøvelser for jevnlig oppdatering og tjenesten vil i krig som i fred forgå i soldatens eget nærområde.
2. Siviltjeneste hjemme (1/3 av de vernepliktige). Disse skal utføre ett års tjeneste i helse og sosialsektoren i Norge der formålet er å skape ressurser for eldre- og sosialomsorgen og samtidig gi ungdom en skolering i ansvar for det sosiale fellesskap.
3. Siviltjeneste ute (1/3 av de vernepliktige). Tjenesten skal gi bidrag til norsk bistandsarbeid gjennom mannskapsressurser som kan utføre arbeidsoppgaver i u-land som Norge til enhver tid har et bistandssamarbeid med. Formålet er å være bidragsyter til den 3. verden og samtidig øke unge menneskers forståelse for de kontraster som vår verden inneholder.
Noen vil kunne påstå at de to siste punktene ikke har noe med forsvar å gjøre.
DA vil hevde at de to siste punktene nettopp er svært viktige i et utvidet begrep av det å kunne forsvare sitt land og å forebygge krigshandlinger.
Det vil gjennom hjemmetjenesten kunne være en bidragsyter til å skjerpe en moral knyttet til solidaritet til eget land og folk.
Gjennom tjeneste ute vil økt forståelse av andre folk og kulturer kunne bidra til holdninger og handlinger som reduserer globale konflikter og kimer til krig.
Vårt hovedmål med et forsvar må være å bidra til å skape en situasjon som marginaliserer muligheten for krig og konflikter, men som, hvis så galt skjer, kan operere effektivt og presist.
Et viktig punkt for DA er følgende:
Det norske forsvar skal ikke delta i noen form for krigshandlinger eller fredsbevarende styrker i noe annet land uten at dette er samtykket fra landets egen autoritetsmakt. Deltakelse i styrker indikert av enkeltnasjoners intervensjon i et annet land, skal ikke forekomme selv om det intervenerende lander er en alliert.
Demokrati kan aldri bygges gjennom krig og aldri pådyttes et folk eller land. Fred, demokrati og velferd må etableres innenfra av et lands eget folk for å ha livets rett.
Verden har forandret seg svært mye siden 2. verdenskrig. Det norske forsvar er bygget opp og utviklet på bakgrunn av modeller etter erfaringene fra denne krigen og alliansene som oppsto som en følge av den.
Forsvaret slik det fremstår i dag er i ferd med å gå ut på dato. Det er stort, dyrt, tungdrevet, byråkratisk og bygget for kriger som ikke eksisterer.
DA vil i prinsippet nedlegge det norske forsvar slik det fremstår i dag og bygge opp et helt nytt forsvarssystem fra bunnen av der profesjonalitet og relevant allianse- og forsvarssamarbeid skal være i fokus.
Norge er et lite land og vil aldri kunne hanskes med et eventuelt angrep fra en potensiell stormakt alene. NATO er en allianse som har skullet ivareta et felles solidarisk vern mot en slik fiende.
DA mener at NATO slik den framstår i dag, heller ikke er i tråd med tiden og at Norge burde se på andre former for forsvarssamarbeid i tillegg til NATO.
I så måte vil våre nærmeste naboer være naturlige samarbeidspartnere. Norge, Sverige, Danmark og Finland, har et fellesskap knyttet til geografi, kultur, historie og økonomi som gjør det naturlig å arbeide for rasjonelle felles forsvarsløsninger.
Et fremtidig forsvar skal bestå av to hovedelementer:
Allianseforsvaret.
Internforsvaret.
Allianseforsvaret handler om at de nordiske land sammen skal bygge et effektivt felles forsvarsverk der hvert land har sitt hovedansvarsområde og sin spesialkompetanse:
Norge kan bygge opp og drifte en effektiv marine og tar samtidig ansvar for kystvakt og vern.
Sverige kan ta ansvar for et flyvåpen og vern av hele Nordens luftrom.
Finland kan bygge et artilleri og rakettvern for regionen.
Danmark kan utvikle spesialkompetanse på dataforsvar, terrorforsvar og etterretning.
Alle land skal ha hver sin effektive avdeling av profesjonelle fotsoldater til operasjoner i egen og i andre regioner.
Internforsvaret handler om hvordan vi skal organisere et eget forsvar innenfor alliansen.
DA vil innføre følgende inndeling av et fremtidig forsvar:
Det skal opprettes en liten hæravdeling av profesjonelle yrkessoldater som er utdannet til å bidra til håndtering av konflikter utenfor Nordens grenser og som skal kunne administrere et forsvar av landet/regionen om det behovet skulle oppstå.
Det skal gjeninnføres en obligatorisk ettårig verneplikt for all ungdom etter fylte 18 år der det kan søkes om deltakelse innenfor ett av tre pliktområder:
1. Heimevern (1/3 av de vernepliktige). Oppgaven vil være å bli trent opp til å forsvare norsk territorium. Heimevernet trenes primært til geriljaforsvar og vil i en krigssituasjon bli driftet av den profesjonelle delen av forsvaret. Tjeneste i heimevernet innebærer repetisjonsøvelser for jevnlig oppdatering og tjenesten vil i krig som i fred forgå i soldatens eget nærområde.
2. Siviltjeneste hjemme (1/3 av de vernepliktige). Disse skal utføre ett års tjeneste i helse og sosialsektoren i Norge der formålet er å skape ressurser for eldre- og sosialomsorgen og samtidig gi ungdom en skolering i ansvar for det sosiale fellesskap.
3. Siviltjeneste ute (1/3 av de vernepliktige). Tjenesten skal gi bidrag til norsk bistandsarbeid gjennom mannskapsressurser som kan utføre arbeidsoppgaver i u-land som Norge til enhver tid har et bistandssamarbeid med. Formålet er å være bidragsyter til den 3. verden og samtidig øke unge menneskers forståelse for de kontraster som vår verden inneholder.
Noen vil kunne påstå at de to siste punktene ikke har noe med forsvar å gjøre.
DA vil hevde at de to siste punktene nettopp er svært viktige i et utvidet begrep av det å kunne forsvare sitt land og å forebygge krigshandlinger.
Det vil gjennom hjemmetjenesten kunne være en bidragsyter til å skjerpe en moral knyttet til solidaritet til eget land og folk.
Gjennom tjeneste ute vil økt forståelse av andre folk og kulturer kunne bidra til holdninger og handlinger som reduserer globale konflikter og kimer til krig.
Vårt hovedmål med et forsvar må være å bidra til å skape en situasjon som marginaliserer muligheten for krig og konflikter, men som, hvis så galt skjer, kan operere effektivt og presist.
Et viktig punkt for DA er følgende:
Det norske forsvar skal ikke delta i noen form for krigshandlinger eller fredsbevarende styrker i noe annet land uten at dette er samtykket fra landets egen autoritetsmakt. Deltakelse i styrker indikert av enkeltnasjoners intervensjon i et annet land, skal ikke forekomme selv om det intervenerende lander er en alliert.
Demokrati kan aldri bygges gjennom krig og aldri pådyttes et folk eller land. Fred, demokrati og velferd må etableres innenfra av et lands eget folk for å ha livets rett.
10 viktige punkter for å forbedre den norske skole.
10 viktige punkter for en bedre norsk skole
Vi er heldige i Norge.
Vi har oppnådd det som mange land i verden fortsatt kan se langt etter; en lik rett og en likeverdig mulighet for alle til å få skolegang og utdanning.
Vi har det lovverket, den kompetansen og de ressursene som er nødvendig for å kunne gi et slikt tilbud. Det må være lov å si at vi gjennomgående har en god skole i Norge.
Allikevel hører vi stadig kritikk mot det norske utdanningsvesenet. Kritikken vandrer fra utdanningsnivå via fagprioritering til miljø og sosial tilrettelegging i tillegg til kompetansenivå, ressursbehov og omveltningsfrustrasjon.
DA mener vi har en god skole og et godt utgangspunkt for å bli enda mye bedre. Hovedansvaret på en slik utvikling ligger på overordnet politisk nivå, både hva angår føringer for retningen på utdanning i Norge og hvilke ressurser som følger føringene.
De 10 nedenfor stående punktene mener DA er avgjørende for utforming av framtidens utdanning i Norge:
1) Langsiktig tverrpolitisk tenkning og planlegging i utviklingen av norsk skole.
Det er en svøpe for norsk skole at skiftende politiske vinder og mange politikeres markeringsbehov jevnlig kaster skolen ut i endringer som i seg selv kan være positive, men som når det kommer for hyppig senker kvaliteten i norsk skole.
Erfaring tilsier at det finnes mange veier til den gode skole, men uansett kreves det kontinuitet og tro på det man driver med.
Politikernes overordnede planer for skolen bør derfor ha en horisont på 10-15 år.
I løpet av en slik periode bør forvaltningsorganene og skolen selv utvikle kvaliteten innenfor gitte rammer.
2) Tydelig nasjonal bestilling og sentralt utarbeidede mål.
Det må bli slutt på at skolen lokalt blir satt til å utarbeide mål og kriterier for den skolen de jobber i.
Dette er et statlig ansvar, og bør være så detaljert (og realistisk!!) at skolen og lærerne kan konsentrere seg om hvordan målene skal nåes (organisering og metodikk). Tydelige sentrale mål vil også gjøre det lettere å lage relevante tester og prøver (jfr. nasjonale prøver og eksamen), og slik sett kvalitetssikre om man arbeider riktig.
3) Begrense skolens ansvarsområder.
Skolen har etter hvert påtatt seg utrolig mange oppgaver som tidligere f.eks. var foreldrenes ansvar. Dette er ikke bare et problem fordi det tar tid og fokus bort fra selve undervisningen, men det gir også et signal om at skolen (samfunnet) tar ansvar for oppgaver som naturlig hører til foreldrene.
I dagens kravsamfunn gjør dette at individet og familiene lettere skyver ansvar og skyld for feil og mangler over på andre.
I bunn og grunn dreier dette seg om penger. Skal man f.eks. overta ansvaret for måltider, leksehjelp, pass etter skoletid, oppdragelse, osv. må det tilføres en ekstra ressurs til dette.
Hvis ikke vil det gå direkte ut over andre oppgaver (kunnskapsformidling).
Skolemat og skolefrukt er to eksempler på slike ambisjoner hos politikerne som man ikke ønsker å betale for. Det er selvfølgelig flott med skolefrukt for alle barn i norsk skole, men det holder jo ikke å betale bare for frukten.
Noen skal organisere mottak, utlevering av frukt hver dag og opprydding etterpå.
Dette krever ressurser og koster penger.
Tilsvarende eksempler finnes for andre pålagte oppgaver.
4) Enhetsskole (statlig økonomiske rammer).
Det er svært uheldig at kommunene har ulike økonomiske forutsetninger for å drive en god skole.
Dette er ikke rettferdig overfor barna i de fattigste kommunene, og vitner om at sentrale politikere har vært flinke til å gi løfter om og oppgaver til skolen, men uten å følge opp med ressurser til kommunene for å kunne oppfylle løftene.
Det gjør det også lettere for styresmaktene å kutte i bevilgninger når økonomi frikoples fra kvalitetskrav.
I norsk skole er det i dag kommuneøkonomien som i stor grad styrer kvaliteten.
Det er derfor svært store variasjoner fra skole til skole i hvor romslige budsjetter man rår over. Lærer og lederlønner kan også variere ganske mye.
Derfor bør skolenes ressurser bestemmes og bevilges sentralt i likhet med lønn til skolens personell.
5) Gjenreising av respekten for skolen.
Dette er et av de vanskeligste områdene å endre, men det negative fokuset på skolen og lærerne som dominerer mediene i dag bidrar til å svekke respekten for skolen, og gjør læringsarbeidet vanskeligere.
Dette slår direkte negativt ut for den enkelte elev.
En viktig negativ sideeffekt er at det blir svært lite ettertraktet å jobbe i skolen.
6) Større variasjon (teoretisk/praktisk) i undervisningstilbudene i grunnskolen.
Utviklingen har lenge vist en stadig mer teoretisk norsk skole.
Dette er forståelig ut fra at også praktiske yrker i dag stiller større krav til teoretiske kunnskaper enn tidligere.
Allikevel synes det som om utviklingen har feil eller mangler.
De som jobber i skolen ser at denne teoretiseringen fører til at mange elever lykkes dårlig i grunnskolen.
Det blir feil hvis man tror at elever som sliter med å lese og skrive norsk blir bedre samfunnsborgere av å tvinges til å ”lære” tysk, fransk eller spansk i tillegg.
Denne måten å gjøre norsk skole internasjonal på kan synes som et blindspor.
Elever som er teoretisk svake burde heller bruke mer energi på de grunnleggende ferdighetene (lese, skrive, regne og IKT-ferdigheter) + engelsk.
Om mulig burde man heller styrke de praktiske fagene, slik at teorisvake elever får utvikle praktiske ferdigheter og selvtillit på det de er gode på.
Det er jo et paradoks at vi i Norge i dag importerer arbeidskraft til praktiske oppgaver, samtidig som en stor del av befolkningen går på trygd.
Mange av dagens ”tapere” kunne blitt nyttige samfunnsborgere hvis de ble stilt sterkere krav og gitt bedre muligheter for å lykkes gjennom praktisk arbeid.
7) Tilpasset opplæring for alle, begrensede ambisjoner for de mest spesielle. Anerkjenneelse av behovet for spesialskoler.
I dag er Norge verdensmestere i å gi et ”likeverdig” skoletilbud til de svakeste elevene gjennom integrering.
Det er enorme ressurser som går med til å få til dette, og ekstra dyrt blir det når alle elever skal få gå på sin hjemmeskole.
Idealismen i dette er imponerende. Innsatsen blir imidlertid ikke alltid sett i perspektiv til hva man kan oppnå.
Med mindre man har ubegrenset med midler (noe man jo ikke har i norsk skole) er det viktig å være realistisk i forhold til hva man kan oppnå.
I dag er det slik at skolen er forpliktet til å yte like stor innsats overfor en elev uansett om han/hun kan (eller vil!!!) ha vesentlig nytte av tilbudet.
De sterke rettighetene til disse elevene går i tillegg ut over de svakeste av de ”vanlige” elevene, siden det ikke er nok penger til alle. ”Pengesekken” til en skole må fordeles relativt sett likt mellom elevene, slik at alle elever får så godt tilpasset opplæringstilbud som mulig innenfor den gitte økonomiske rammen.
8) Relevans mellom skolens mål og tester/eksamener.
Det har i det siste blitt fokusert mye på hvor viktig det er med jevnlige tester av de norske elevenes ferdigheter. Dette er for så vidt greit.
Slike tester må imidlertid være relevante i forhold til det skolen er forventet å lære elevene. I tillegg må tidspunktet for testene passe slik at skolene kan dra nytte av resultatene.
Det er vanskelig å forstå hvorfor slike tester i dag legges midt i skoleåret, på lite relevante tidspunkter i skoleløpet, og ser ut til å ha et innhold som oppfattes som på siden av fagplanene.
Nasjonale tester er fornuftig, men de skal speile den bestillingen som staten har kommet med (gjeldende læreplan) og bør legges på slutten av skoleåret på lik linje med eksamen i 10.klasse.
Hvis testsyklusen var ved skoleårets slutt i f.eks. 3.-5.-7. og 9.klasse i tillegg til eksamen i 10.klasse, ville man hele tiden få vite hvordan man lå an underveis, og hvilke resultater man oppnådde til slutt (7. og 10.kl.).
I dag testes det midt i året, noe som skaper unødig uro i undervisningen, og tidlig i 8.klasse, noe som synes helt formålsløst i en helt nyetablert skole-, klasse- og utdannelsessituasjon.
9) Sterkere styring av undervisningen i studieforberedende fag i vgs.
Videregående skole er i dag hemmet av for mange lite motiverte og pedagogisk svake lærere, manglende pedagogisk styring og arbeidsavtaler som tillater en svært ”privat” og lukket undervisningspraksis.
De endringene som resten av skoleverket har vært igjennom, har vært positive og utviklende for grunnskolen, men manglet i videregående skoler.
(For å bedre lærerkreftene: Se under!)
10) Bedre lærerutdanningen for grunnskolen på det praktisk-metodiske området. Egen lærerutdanning for lærere i vgs.
Lærerutdanningen har lenge vært for teoretisk. Det er viktig med omfattende praksis og siling av studenter som ikke egner seg for læreryrket.
I tillegg må det legges mye mer vekt på lederfunksjonen som læreren har, og kunnskap for å forstå og kunne håndtere mange av de gruppedynamiske fenomener som en lærer må regne med å få befatning med.
Metodikk og organisering av undervisningen må løftes frem som egne fag.
Det er greit med en viss grad av spesialisering mot småskolepedagogikk (for de som skal arbeide med tidlig lese-/skriveopplæring med mer), men ut over det er det viktig med fokus på solid fagutdanning, helst i flere enn to fag.
Det bør kanskje også opprettes en egen faglærerutdanning for de som skal undervise i videregående og høyskoler, der kravet til fordypning er sterkere og kravet til antall fag færre (f.eks. to fag).
En slik spesiell utdanning for høyskolelærere vil forhåpentlig kunne begrense antall universitetsutdannede lærere med lav undervisnings- og ledelseskompetanse.
Å være lærer bør i framtiden innebære høye krav til fagkompetanse i kombinasjon med kompetanse i undervisningsformidling, ledelse og grupperelasjoner.
Vi er heldige i Norge.
Vi har oppnådd det som mange land i verden fortsatt kan se langt etter; en lik rett og en likeverdig mulighet for alle til å få skolegang og utdanning.
Vi har det lovverket, den kompetansen og de ressursene som er nødvendig for å kunne gi et slikt tilbud. Det må være lov å si at vi gjennomgående har en god skole i Norge.
Allikevel hører vi stadig kritikk mot det norske utdanningsvesenet. Kritikken vandrer fra utdanningsnivå via fagprioritering til miljø og sosial tilrettelegging i tillegg til kompetansenivå, ressursbehov og omveltningsfrustrasjon.
DA mener vi har en god skole og et godt utgangspunkt for å bli enda mye bedre. Hovedansvaret på en slik utvikling ligger på overordnet politisk nivå, både hva angår føringer for retningen på utdanning i Norge og hvilke ressurser som følger føringene.
De 10 nedenfor stående punktene mener DA er avgjørende for utforming av framtidens utdanning i Norge:
1) Langsiktig tverrpolitisk tenkning og planlegging i utviklingen av norsk skole.
Det er en svøpe for norsk skole at skiftende politiske vinder og mange politikeres markeringsbehov jevnlig kaster skolen ut i endringer som i seg selv kan være positive, men som når det kommer for hyppig senker kvaliteten i norsk skole.
Erfaring tilsier at det finnes mange veier til den gode skole, men uansett kreves det kontinuitet og tro på det man driver med.
Politikernes overordnede planer for skolen bør derfor ha en horisont på 10-15 år.
I løpet av en slik periode bør forvaltningsorganene og skolen selv utvikle kvaliteten innenfor gitte rammer.
2) Tydelig nasjonal bestilling og sentralt utarbeidede mål.
Det må bli slutt på at skolen lokalt blir satt til å utarbeide mål og kriterier for den skolen de jobber i.
Dette er et statlig ansvar, og bør være så detaljert (og realistisk!!) at skolen og lærerne kan konsentrere seg om hvordan målene skal nåes (organisering og metodikk). Tydelige sentrale mål vil også gjøre det lettere å lage relevante tester og prøver (jfr. nasjonale prøver og eksamen), og slik sett kvalitetssikre om man arbeider riktig.
3) Begrense skolens ansvarsområder.
Skolen har etter hvert påtatt seg utrolig mange oppgaver som tidligere f.eks. var foreldrenes ansvar. Dette er ikke bare et problem fordi det tar tid og fokus bort fra selve undervisningen, men det gir også et signal om at skolen (samfunnet) tar ansvar for oppgaver som naturlig hører til foreldrene.
I dagens kravsamfunn gjør dette at individet og familiene lettere skyver ansvar og skyld for feil og mangler over på andre.
I bunn og grunn dreier dette seg om penger. Skal man f.eks. overta ansvaret for måltider, leksehjelp, pass etter skoletid, oppdragelse, osv. må det tilføres en ekstra ressurs til dette.
Hvis ikke vil det gå direkte ut over andre oppgaver (kunnskapsformidling).
Skolemat og skolefrukt er to eksempler på slike ambisjoner hos politikerne som man ikke ønsker å betale for. Det er selvfølgelig flott med skolefrukt for alle barn i norsk skole, men det holder jo ikke å betale bare for frukten.
Noen skal organisere mottak, utlevering av frukt hver dag og opprydding etterpå.
Dette krever ressurser og koster penger.
Tilsvarende eksempler finnes for andre pålagte oppgaver.
4) Enhetsskole (statlig økonomiske rammer).
Det er svært uheldig at kommunene har ulike økonomiske forutsetninger for å drive en god skole.
Dette er ikke rettferdig overfor barna i de fattigste kommunene, og vitner om at sentrale politikere har vært flinke til å gi løfter om og oppgaver til skolen, men uten å følge opp med ressurser til kommunene for å kunne oppfylle løftene.
Det gjør det også lettere for styresmaktene å kutte i bevilgninger når økonomi frikoples fra kvalitetskrav.
I norsk skole er det i dag kommuneøkonomien som i stor grad styrer kvaliteten.
Det er derfor svært store variasjoner fra skole til skole i hvor romslige budsjetter man rår over. Lærer og lederlønner kan også variere ganske mye.
Derfor bør skolenes ressurser bestemmes og bevilges sentralt i likhet med lønn til skolens personell.
5) Gjenreising av respekten for skolen.
Dette er et av de vanskeligste områdene å endre, men det negative fokuset på skolen og lærerne som dominerer mediene i dag bidrar til å svekke respekten for skolen, og gjør læringsarbeidet vanskeligere.
Dette slår direkte negativt ut for den enkelte elev.
En viktig negativ sideeffekt er at det blir svært lite ettertraktet å jobbe i skolen.
6) Større variasjon (teoretisk/praktisk) i undervisningstilbudene i grunnskolen.
Utviklingen har lenge vist en stadig mer teoretisk norsk skole.
Dette er forståelig ut fra at også praktiske yrker i dag stiller større krav til teoretiske kunnskaper enn tidligere.
Allikevel synes det som om utviklingen har feil eller mangler.
De som jobber i skolen ser at denne teoretiseringen fører til at mange elever lykkes dårlig i grunnskolen.
Det blir feil hvis man tror at elever som sliter med å lese og skrive norsk blir bedre samfunnsborgere av å tvinges til å ”lære” tysk, fransk eller spansk i tillegg.
Denne måten å gjøre norsk skole internasjonal på kan synes som et blindspor.
Elever som er teoretisk svake burde heller bruke mer energi på de grunnleggende ferdighetene (lese, skrive, regne og IKT-ferdigheter) + engelsk.
Om mulig burde man heller styrke de praktiske fagene, slik at teorisvake elever får utvikle praktiske ferdigheter og selvtillit på det de er gode på.
Det er jo et paradoks at vi i Norge i dag importerer arbeidskraft til praktiske oppgaver, samtidig som en stor del av befolkningen går på trygd.
Mange av dagens ”tapere” kunne blitt nyttige samfunnsborgere hvis de ble stilt sterkere krav og gitt bedre muligheter for å lykkes gjennom praktisk arbeid.
7) Tilpasset opplæring for alle, begrensede ambisjoner for de mest spesielle. Anerkjenneelse av behovet for spesialskoler.
I dag er Norge verdensmestere i å gi et ”likeverdig” skoletilbud til de svakeste elevene gjennom integrering.
Det er enorme ressurser som går med til å få til dette, og ekstra dyrt blir det når alle elever skal få gå på sin hjemmeskole.
Idealismen i dette er imponerende. Innsatsen blir imidlertid ikke alltid sett i perspektiv til hva man kan oppnå.
Med mindre man har ubegrenset med midler (noe man jo ikke har i norsk skole) er det viktig å være realistisk i forhold til hva man kan oppnå.
I dag er det slik at skolen er forpliktet til å yte like stor innsats overfor en elev uansett om han/hun kan (eller vil!!!) ha vesentlig nytte av tilbudet.
De sterke rettighetene til disse elevene går i tillegg ut over de svakeste av de ”vanlige” elevene, siden det ikke er nok penger til alle. ”Pengesekken” til en skole må fordeles relativt sett likt mellom elevene, slik at alle elever får så godt tilpasset opplæringstilbud som mulig innenfor den gitte økonomiske rammen.
8) Relevans mellom skolens mål og tester/eksamener.
Det har i det siste blitt fokusert mye på hvor viktig det er med jevnlige tester av de norske elevenes ferdigheter. Dette er for så vidt greit.
Slike tester må imidlertid være relevante i forhold til det skolen er forventet å lære elevene. I tillegg må tidspunktet for testene passe slik at skolene kan dra nytte av resultatene.
Det er vanskelig å forstå hvorfor slike tester i dag legges midt i skoleåret, på lite relevante tidspunkter i skoleløpet, og ser ut til å ha et innhold som oppfattes som på siden av fagplanene.
Nasjonale tester er fornuftig, men de skal speile den bestillingen som staten har kommet med (gjeldende læreplan) og bør legges på slutten av skoleåret på lik linje med eksamen i 10.klasse.
Hvis testsyklusen var ved skoleårets slutt i f.eks. 3.-5.-7. og 9.klasse i tillegg til eksamen i 10.klasse, ville man hele tiden få vite hvordan man lå an underveis, og hvilke resultater man oppnådde til slutt (7. og 10.kl.).
I dag testes det midt i året, noe som skaper unødig uro i undervisningen, og tidlig i 8.klasse, noe som synes helt formålsløst i en helt nyetablert skole-, klasse- og utdannelsessituasjon.
9) Sterkere styring av undervisningen i studieforberedende fag i vgs.
Videregående skole er i dag hemmet av for mange lite motiverte og pedagogisk svake lærere, manglende pedagogisk styring og arbeidsavtaler som tillater en svært ”privat” og lukket undervisningspraksis.
De endringene som resten av skoleverket har vært igjennom, har vært positive og utviklende for grunnskolen, men manglet i videregående skoler.
(For å bedre lærerkreftene: Se under!)
10) Bedre lærerutdanningen for grunnskolen på det praktisk-metodiske området. Egen lærerutdanning for lærere i vgs.
Lærerutdanningen har lenge vært for teoretisk. Det er viktig med omfattende praksis og siling av studenter som ikke egner seg for læreryrket.
I tillegg må det legges mye mer vekt på lederfunksjonen som læreren har, og kunnskap for å forstå og kunne håndtere mange av de gruppedynamiske fenomener som en lærer må regne med å få befatning med.
Metodikk og organisering av undervisningen må løftes frem som egne fag.
Det er greit med en viss grad av spesialisering mot småskolepedagogikk (for de som skal arbeide med tidlig lese-/skriveopplæring med mer), men ut over det er det viktig med fokus på solid fagutdanning, helst i flere enn to fag.
Det bør kanskje også opprettes en egen faglærerutdanning for de som skal undervise i videregående og høyskoler, der kravet til fordypning er sterkere og kravet til antall fag færre (f.eks. to fag).
En slik spesiell utdanning for høyskolelærere vil forhåpentlig kunne begrense antall universitetsutdannede lærere med lav undervisnings- og ledelseskompetanse.
Å være lærer bør i framtiden innebære høye krav til fagkompetanse i kombinasjon med kompetanse i undervisningsformidling, ledelse og grupperelasjoner.
Nødhjelps- og bistandspolitikk.
Norsk nødhjelps- og bistandspolitikk.
Norge har i de siste 40 år smykket seg med å ha vært et fyrtårn innen bistand, nødhjelp og fredsarbeid.
Målt i andel av brutto nasjonalprodukt brukt til slike formål, er vi slett ikke noen verstinger som bistandsyter, men det sier kanskje mest om hvor liten andel av eget overskudd den rike og ”lille” del av verden er villig til å yte overfor den fattige og ”store”.
Det er ikke urimelig å stille spørsmålet om vi med vår rikdom og velstand burde kunne yte mer.
Samtidig er det heller ikke urimelig å spørre om de midler som er fordelt over en mengde prosjekter i et knippe med u-land opp gjennom årene har vært vel anvendte midler.
Det er naturlig å gjøre seg noen tanker:
• I hvilken grad har norsk finansierte prosjekter i u-land vært tuftet på grundig research på behov og målsettinger og i et nært og lyttende samarbeid med lokale / nasjonale resurser?
• I hvilken grad har norske prosjekter i u-land blitt etablert og drevet med bærekraftig utvikling som mål?
• I hvilken grad har det blitt stilt krav til lokal og nasjonal deltakelse og ansvar i prosjekter?
• Hvor flinke har vi vært i kompetansebygging og overføring av kunnskap og teknologi?
• Hvor mye av norske bistandsmidler har havnet i ”lomma på” korrupte ledere og hvilke verktøy eller virkemidler har vi brukt for å forebygge og hindre korrupsjon?
• Hvor mange prosjekter satt i gang av norske bistandsorganisasjoner og regjeringer gjennom 40 år kan i dag ses på som veldrevne nasjonalt styrte virksomheter?
Hvis formålet med bistand er å bidra til at mottakeren etter hvert blir i stand til selv å føre et arbeid eller en virksomhet videre, har Norge kanskje ikke så mye å smykke seg med.
Det er en kjensgjerning at internasjonal bistand ytt til den tredje verden siden siste verdenskrig, i liten grad har bidratt til at u-land har evnet å skape en progresjon mot velstand og demokrati. Det er mange årsaker til dette, men vår andel i det er en delvis feilslått form for bistandspolitikk og bistandsarbeid.
La oss nå først klargjøre forskjellen på nødhjelp og bistand:
• Nødhjelp er akutthjelp ytt til et hvilket som helst land i verden som er kommet i en krisesituasjon utløst av naturkatastrofer eller krig. Nødhjelp dreier seg om hurtig og effektiv tilførsel for å dekke primærbehov som medisinsk behandling, mat og drikke, klær og husly og interimsutstyr til infrastruktur.
• Bistand skal være langsiktig støtte som bidrag til å heve kompetansenivå og leve- og livsstandard til mennesker i utviklingsland og å styrke det fundament som en nasjon bør bygges på.
Det første (nødhjelp) er enkelt i den forstand at det vil være klart definerte behov knyttet til enkeltmennesker som kan tilfredsstilles til en gitt grad gjennom klart definerte mål og bevilgede ressurser.
Det andre (bistand) er langt mer komplisert fordi det ikke bare handler om enkeltmenneske.
Det handler om nasjonsbygging og demokrati. Det handler om kultur og historie. Det handler om folkeslag og religioner. Og det handler om naturressurser og klima.
DA tror ikke at Norge kan bygge demokrati og velstand i andre land. All utvikling i et hvilket som helst land må skje innenfra med landets eget folk og egne ressurser.
Det Norge kan bidra med er å katalysere prosesser og understøtte vekst i demokrati, forvaltning og næring innenfor de kulturelle normer som landet selv velger.
Hva er så god bistand?
Det er å bidra til å styrke et lands
• befolkning gjennom god skolering og utdanning på alle nivåer.
• befolkning gjennom styrket helse- og omsorg.
• rettsapparat og demokratiske spilleregler, men innenfor deres egen kultur.
• mulighet til å bygge næring gjennom etablering av infrastruktur.
• evne til å bygge egen økonomi gjennom utstrakt handel med landet.
DA vil bruke mer penger på nødhjelp og bistand enn det noen regjering i verden har gjort til nå. En målsetting om 5% av brutto nasjonalprodukt er ambisiøst, men det bør vi ha råd til på sikt.
Pengene skal settes av årlig på tre konti:
• En konto for påkommende nødhjelpsbehov.
• En konto for bistand i utlandet.
• En konto for aktiviteter i Norge som kan knyttes til bistand i utlandet.
Det skal utarbeides en nøkkel for fordeling av de samlede midlene på de tre kontiene.
Bevilgninger til nødhjelp eller bistand utover disse fastlagte rammer bortfaller i sin helhet.
DA vil ønske å bruke bistandsmidler mer effektivt, målrettet og produktivt enn det som er gjort til nå.
Vi vil at alle bistandsmidler ytt av norske myndigheter i utlandet skal kanaliseres til ETT land.
Dette landet blir vårt eneste samarbeidsland i bistandssammenheng.
Samarbeidet skal ha en definert varighet, definerte mål, definert ansvarsfordeling og skal kontraktfestes som et gjensidig samarbeidsdokument.
Etter fullført periode og felles evaluering, vurderes videreføring eller avslutning av prosjektet som bistandsprosjekt. Kanskje vil en naturlig forlengelse dreie seg om bilaterale avtaler innenfor handel, næringsvirksomhet, utdanning etc.
DA tror at denne formen for bistand både vil være mer effektiv og skape vesentlig bedre resultater både for det landet vi bistår og på lengre sikt også for Norge.
Vi tror at Norge gjennom denne formen for bistand vil sette en ny standard for hva bistand skal handle om og vil kunne vise til resultater som vil endre hele den globale bistandspolitikken.
Norge har i de siste 40 år smykket seg med å ha vært et fyrtårn innen bistand, nødhjelp og fredsarbeid.
Målt i andel av brutto nasjonalprodukt brukt til slike formål, er vi slett ikke noen verstinger som bistandsyter, men det sier kanskje mest om hvor liten andel av eget overskudd den rike og ”lille” del av verden er villig til å yte overfor den fattige og ”store”.
Det er ikke urimelig å stille spørsmålet om vi med vår rikdom og velstand burde kunne yte mer.
Samtidig er det heller ikke urimelig å spørre om de midler som er fordelt over en mengde prosjekter i et knippe med u-land opp gjennom årene har vært vel anvendte midler.
Det er naturlig å gjøre seg noen tanker:
• I hvilken grad har norsk finansierte prosjekter i u-land vært tuftet på grundig research på behov og målsettinger og i et nært og lyttende samarbeid med lokale / nasjonale resurser?
• I hvilken grad har norske prosjekter i u-land blitt etablert og drevet med bærekraftig utvikling som mål?
• I hvilken grad har det blitt stilt krav til lokal og nasjonal deltakelse og ansvar i prosjekter?
• Hvor flinke har vi vært i kompetansebygging og overføring av kunnskap og teknologi?
• Hvor mye av norske bistandsmidler har havnet i ”lomma på” korrupte ledere og hvilke verktøy eller virkemidler har vi brukt for å forebygge og hindre korrupsjon?
• Hvor mange prosjekter satt i gang av norske bistandsorganisasjoner og regjeringer gjennom 40 år kan i dag ses på som veldrevne nasjonalt styrte virksomheter?
Hvis formålet med bistand er å bidra til at mottakeren etter hvert blir i stand til selv å føre et arbeid eller en virksomhet videre, har Norge kanskje ikke så mye å smykke seg med.
Det er en kjensgjerning at internasjonal bistand ytt til den tredje verden siden siste verdenskrig, i liten grad har bidratt til at u-land har evnet å skape en progresjon mot velstand og demokrati. Det er mange årsaker til dette, men vår andel i det er en delvis feilslått form for bistandspolitikk og bistandsarbeid.
La oss nå først klargjøre forskjellen på nødhjelp og bistand:
• Nødhjelp er akutthjelp ytt til et hvilket som helst land i verden som er kommet i en krisesituasjon utløst av naturkatastrofer eller krig. Nødhjelp dreier seg om hurtig og effektiv tilførsel for å dekke primærbehov som medisinsk behandling, mat og drikke, klær og husly og interimsutstyr til infrastruktur.
• Bistand skal være langsiktig støtte som bidrag til å heve kompetansenivå og leve- og livsstandard til mennesker i utviklingsland og å styrke det fundament som en nasjon bør bygges på.
Det første (nødhjelp) er enkelt i den forstand at det vil være klart definerte behov knyttet til enkeltmennesker som kan tilfredsstilles til en gitt grad gjennom klart definerte mål og bevilgede ressurser.
Det andre (bistand) er langt mer komplisert fordi det ikke bare handler om enkeltmenneske.
Det handler om nasjonsbygging og demokrati. Det handler om kultur og historie. Det handler om folkeslag og religioner. Og det handler om naturressurser og klima.
DA tror ikke at Norge kan bygge demokrati og velstand i andre land. All utvikling i et hvilket som helst land må skje innenfra med landets eget folk og egne ressurser.
Det Norge kan bidra med er å katalysere prosesser og understøtte vekst i demokrati, forvaltning og næring innenfor de kulturelle normer som landet selv velger.
Hva er så god bistand?
Det er å bidra til å styrke et lands
• befolkning gjennom god skolering og utdanning på alle nivåer.
• befolkning gjennom styrket helse- og omsorg.
• rettsapparat og demokratiske spilleregler, men innenfor deres egen kultur.
• mulighet til å bygge næring gjennom etablering av infrastruktur.
• evne til å bygge egen økonomi gjennom utstrakt handel med landet.
DA vil bruke mer penger på nødhjelp og bistand enn det noen regjering i verden har gjort til nå. En målsetting om 5% av brutto nasjonalprodukt er ambisiøst, men det bør vi ha råd til på sikt.
Pengene skal settes av årlig på tre konti:
• En konto for påkommende nødhjelpsbehov.
• En konto for bistand i utlandet.
• En konto for aktiviteter i Norge som kan knyttes til bistand i utlandet.
Det skal utarbeides en nøkkel for fordeling av de samlede midlene på de tre kontiene.
Bevilgninger til nødhjelp eller bistand utover disse fastlagte rammer bortfaller i sin helhet.
DA vil ønske å bruke bistandsmidler mer effektivt, målrettet og produktivt enn det som er gjort til nå.
Vi vil at alle bistandsmidler ytt av norske myndigheter i utlandet skal kanaliseres til ETT land.
Dette landet blir vårt eneste samarbeidsland i bistandssammenheng.
Samarbeidet skal ha en definert varighet, definerte mål, definert ansvarsfordeling og skal kontraktfestes som et gjensidig samarbeidsdokument.
Etter fullført periode og felles evaluering, vurderes videreføring eller avslutning av prosjektet som bistandsprosjekt. Kanskje vil en naturlig forlengelse dreie seg om bilaterale avtaler innenfor handel, næringsvirksomhet, utdanning etc.
DA tror at denne formen for bistand både vil være mer effektiv og skape vesentlig bedre resultater både for det landet vi bistår og på lengre sikt også for Norge.
Vi tror at Norge gjennom denne formen for bistand vil sette en ny standard for hva bistand skal handle om og vil kunne vise til resultater som vil endre hele den globale bistandspolitikken.
Innvandring til Norge.
Innvandring til Norge.
Vi har i hovedsak to typer innvandrere til Norge:
1. Arbeidsinnvandrere (AI)
2. Nødhjelpsinnvandrere (NI)
Det er en stor forskjell på måten disse kommer til Norge på:
AI kommer fordi vi ber dem om det. De representerer arbeidskraft som vi har underskudd på og som vi inviterer hit for å bidra til vår velferd og velstand.
NI kommer ubedt med bønn om hjelp i en situasjon der liv og menneskeverd er truet.
Hver av disse innvandrergruppene kan deles inn i to undergrupper:
AI:
a) De stasjonære (SAI); d.v.s. de som flytter til Norge, som kanskje tar med sin familie, og som har til hensikt å etablere et liv i Norge.
b) De mobile (MAI); d.v.s. de som kommer som sesongarbeidere eller periodearbeidere og som opprettholder sin bopel og sin familie i et annet land.
NI:
a) De dokumenterbare (NID); d.v.s. de som klart kan dokumentere et behov for beskyttelse gjennom opphold i Norge.
b) De tvilsomme (NIT); hvilket er de som ikke kan dokumentere et slikt behov.
De forskjellige gruppene innvandrere har helt forskjellige behov og må møtes, behandles og ivaretas på forskjellige måter av vårt land og vårt samfunn.
Grunnforutsetninger for opphold i Norge.
DA mener at visse forutsetninger uttrykkelig skal legges til grunn og ufravikelig aksepteres for alle som ønsker tilhold, opphold eller etablering i Norge.
Disse grunnforutsetningene er:
Norsk lov står over andre nasjonale og religiøse lover og skal etterleves i Norge.
Norske normer og retningslinjer for praktisering av menneskerettigheter, likeverd, kulturell forståelse og samfunnsetikk skal respekteres og etterleves på lik linje med allmuen i det norske samfunn. Det skal legges særlig vekt på forståelse av hvilke roller og rettigheter kvinner, menn og barn har i forhold til hverandre og samfunnet i vårt land. Det skal også tydeliggjøres hvordan begrepet ”ære” skal forstås og etterleves i det norske samfunn.
Alle skal gjennomgå et grunnkurs i norsk med bestått eksamen. Analfabetisme er ingen grunn til ikke å skulle lære norsk, muntlig og skriftlig.
En person som ønsker opphold i Norge må, enten i forkant, eller i løpet av første års opphold i Norge, ha tilegnet seg denne kunnskap og forståelse, samt skriftlig akseptert vilkårene.
For visse grupper (NI) påhviler det den norske forvaltning å legge til rette for slik læring.
Når det gjelder norsk forvaltnings ansvar for mennesker som søker opphold i Norge, skal følgende opparbeides og gjelde:
Alle som har tilfredsstilt forutsetningene ovenfor og som kan dokumentere avtale om fast ansettelse hos arbeidsgiver og fast bopel i Norge, skal innvilges midlertidig opphold i Norge.
Alle som har hatt fast løpende arbeid i Norge i 3 år skal innvilges permanent opphold og gis mulighet til å bringe ektefelle og barn til landet.
Alle som har bodd og arbeidet i Norge i 7 år og som har gjennomført Bergenskurset i norsk skal innvilges norsk statsborgerskap.
Fra den dag en person innvilges opphold i Norge, skal vedkommende ha de samme rettigheter hva angår helse, utdanning og velferd som norske statsborgere.
Behandling av nødhjelpsinnvandrere (NI) til Norge.
NI som ankommer Norge skal interneres i asylmottak og oppholde seg der inntil deres søknad om opphold er behandlet. Asylmottakene skal i prinsippet være lukket og skal være underlagt statlig forvaltning.
Dersom en asylsøker den første uken i mottaket ikke kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov for opphold i Norge, skal vedkommende returnere til siste oppholdsland før Norge eller sitt opprinnelsesland dersom det er tjenlig og mulig.
Dersom søkeren kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov, skal norsk forvaltning ha behandlet søknad om opphold innen 3 måneder.
Dersom forvaltningen ikke har behandlet søknaden innen 3 mnd., skal asylanten innvilges midlertidig opphold på humanitært grunnlag.
En person som aksepterer rett til midlertidig opphold i Norge forplikter seg til å følge en 7 måneders skole med utdanning innen norsk språk, lov, kultur og historie.
Etter 1 års opphold og fullført skole, skal asylanten bevilges rett til permanent opphold i Norge.
Alle NI som innvilges opphold i Norge, skal tilbys egnet bopel. Dette vil være et kommunalt ansvar. Fordeling av NI mellom kommunene skal avgjøres ut fra asylantens ønske, kommunens behov og ressurser og kommunens størrelse.
Alle norske kommuner (etter kommunesammenslåingen) skal opprette og drive et senter for integrasjon med følgende hovedoppgaver:
Anskaffelse av bolig. Boligkostnader finansieres av kommunen inntil beboer selv kan betjene sine forpliktelser.
Opprettelse av 2 fadderfamilier for hver asylant.
Drifting av kultursenter for integrering og samhandling.
Drift av nødvendig spesialundervisning.
Rådgivning og support i forbindelse med integreringsarbeidet og et møte med arbeidslivet.
Kommunene vil også få et særlig ansvar for å bidra til egnet utdanning fram mot et egnet arbeid i kommunen, dog innenfor de samme rammer som andre innbyggere i kommunen.
Vi har i hovedsak to typer innvandrere til Norge:
1. Arbeidsinnvandrere (AI)
2. Nødhjelpsinnvandrere (NI)
Det er en stor forskjell på måten disse kommer til Norge på:
AI kommer fordi vi ber dem om det. De representerer arbeidskraft som vi har underskudd på og som vi inviterer hit for å bidra til vår velferd og velstand.
NI kommer ubedt med bønn om hjelp i en situasjon der liv og menneskeverd er truet.
Hver av disse innvandrergruppene kan deles inn i to undergrupper:
AI:
a) De stasjonære (SAI); d.v.s. de som flytter til Norge, som kanskje tar med sin familie, og som har til hensikt å etablere et liv i Norge.
b) De mobile (MAI); d.v.s. de som kommer som sesongarbeidere eller periodearbeidere og som opprettholder sin bopel og sin familie i et annet land.
NI:
a) De dokumenterbare (NID); d.v.s. de som klart kan dokumentere et behov for beskyttelse gjennom opphold i Norge.
b) De tvilsomme (NIT); hvilket er de som ikke kan dokumentere et slikt behov.
De forskjellige gruppene innvandrere har helt forskjellige behov og må møtes, behandles og ivaretas på forskjellige måter av vårt land og vårt samfunn.
Grunnforutsetninger for opphold i Norge.
DA mener at visse forutsetninger uttrykkelig skal legges til grunn og ufravikelig aksepteres for alle som ønsker tilhold, opphold eller etablering i Norge.
Disse grunnforutsetningene er:
Norsk lov står over andre nasjonale og religiøse lover og skal etterleves i Norge.
Norske normer og retningslinjer for praktisering av menneskerettigheter, likeverd, kulturell forståelse og samfunnsetikk skal respekteres og etterleves på lik linje med allmuen i det norske samfunn. Det skal legges særlig vekt på forståelse av hvilke roller og rettigheter kvinner, menn og barn har i forhold til hverandre og samfunnet i vårt land. Det skal også tydeliggjøres hvordan begrepet ”ære” skal forstås og etterleves i det norske samfunn.
Alle skal gjennomgå et grunnkurs i norsk med bestått eksamen. Analfabetisme er ingen grunn til ikke å skulle lære norsk, muntlig og skriftlig.
En person som ønsker opphold i Norge må, enten i forkant, eller i løpet av første års opphold i Norge, ha tilegnet seg denne kunnskap og forståelse, samt skriftlig akseptert vilkårene.
For visse grupper (NI) påhviler det den norske forvaltning å legge til rette for slik læring.
Når det gjelder norsk forvaltnings ansvar for mennesker som søker opphold i Norge, skal følgende opparbeides og gjelde:
Alle som har tilfredsstilt forutsetningene ovenfor og som kan dokumentere avtale om fast ansettelse hos arbeidsgiver og fast bopel i Norge, skal innvilges midlertidig opphold i Norge.
Alle som har hatt fast løpende arbeid i Norge i 3 år skal innvilges permanent opphold og gis mulighet til å bringe ektefelle og barn til landet.
Alle som har bodd og arbeidet i Norge i 7 år og som har gjennomført Bergenskurset i norsk skal innvilges norsk statsborgerskap.
Fra den dag en person innvilges opphold i Norge, skal vedkommende ha de samme rettigheter hva angår helse, utdanning og velferd som norske statsborgere.
Behandling av nødhjelpsinnvandrere (NI) til Norge.
NI som ankommer Norge skal interneres i asylmottak og oppholde seg der inntil deres søknad om opphold er behandlet. Asylmottakene skal i prinsippet være lukket og skal være underlagt statlig forvaltning.
Dersom en asylsøker den første uken i mottaket ikke kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov for opphold i Norge, skal vedkommende returnere til siste oppholdsland før Norge eller sitt opprinnelsesland dersom det er tjenlig og mulig.
Dersom søkeren kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov, skal norsk forvaltning ha behandlet søknad om opphold innen 3 måneder.
Dersom forvaltningen ikke har behandlet søknaden innen 3 mnd., skal asylanten innvilges midlertidig opphold på humanitært grunnlag.
En person som aksepterer rett til midlertidig opphold i Norge forplikter seg til å følge en 7 måneders skole med utdanning innen norsk språk, lov, kultur og historie.
Etter 1 års opphold og fullført skole, skal asylanten bevilges rett til permanent opphold i Norge.
Alle NI som innvilges opphold i Norge, skal tilbys egnet bopel. Dette vil være et kommunalt ansvar. Fordeling av NI mellom kommunene skal avgjøres ut fra asylantens ønske, kommunens behov og ressurser og kommunens størrelse.
Alle norske kommuner (etter kommunesammenslåingen) skal opprette og drive et senter for integrasjon med følgende hovedoppgaver:
Anskaffelse av bolig. Boligkostnader finansieres av kommunen inntil beboer selv kan betjene sine forpliktelser.
Opprettelse av 2 fadderfamilier for hver asylant.
Drifting av kultursenter for integrering og samhandling.
Drift av nødvendig spesialundervisning.
Rådgivning og support i forbindelse med integreringsarbeidet og et møte med arbeidslivet.
Kommunene vil også få et særlig ansvar for å bidra til egnet utdanning fram mot et egnet arbeid i kommunen, dog innenfor de samme rammer som andre innbyggere i kommunen.
Oljefondet, forvaltning og bruk
Oljefondet, forvaltning og bruk.
Vi er ubegripelig heldige i Norge. Vi er så heldige å sitte på naturressurser som sikrer den norske stat og det norske folk enorme formuer.
I dag er det olje og gass det handler om. I morgen vil rent vann, store havområder og uberørt natur kunne gi tilsvarende inntekter og økt rikdom.
Men det er ikke likegyldig hvordan vi forvalter våre ressurser og pengene vi tjener på å realisere dem. Det er 3 forhold som krever høy grad av bevissthet:
1. Hvordan og i hvilket tempo ønsker vi å utnytte ressursene, og i hvilken grad kan vi sikre bærekraft i utnyttelsen av dem? Vi vet at olje og gass en gang tar slutt, men vann, vind og hav vil ved riktig utnyttelse kunne ha et ”evighetsperspektiv” over seg.
2. Hvordan forvalter vi inntektene på salget av våre ressurser? Hvordan skal vi sikre en nasjonal kontroll over de fornybare verdier som vi rår over?
3. Hvordan skal vi sikre at utnyttelse av en ressurs ikke er ødeleggende for andre ressurser eller for vårt miljø, vårt folk og vår framtid?
Hva så med alle pengene vi tjener på salg av våre ressurser? Denne formuen som alt har vokst seg stor og som gjennom fornuftig forvaltning vil kunne bli svært mye større.
Sittende regjeringer og storting har gjennom oljeeventyrets historie bestemt at det meste av avkastingen på denne formuen skal benyttes til å dekke et hull i det offentliges pensjonsforpliktelser.
DA mener at det er prinsipielt feil å benytte disse midlene til driftskostnader i vårt samfunn.
Vi aksepterer at det til en viss grad må drives ”nødhjelp” på et system som siden krigen ikke har tatt høyde for endringer i befolkningssammensetningen, men mener at vi innenfor statens driftsbudsjett må søke å bygge inn en økonomi og et pensjonssystem som er selvbærende.
DA vil at avkastningen fra Norges ressursfond ( altså olje-/pensjonsfondet), skal ha en firedelt fordelingsstruktur:
1. En minst mulig del skal benyttes til drift av vårt samfunn, altså pensjoner, og andre statlige og kommunale driftsbehov.
2. En del skal investeres i forskning og utvikling, en viktig forutsetning for et skapende samfunn i vekst og velstand.
3. En del skal investeres i en rask utbygging og forbedring av vår infrastruktur, med hovedvekt på hovedfartsårer og kommunikasjonsstrukturer.
4. En del skal forvaltes slik oljefondet har blitt forvaltet til nå.
Vi er ubegripelig heldige i Norge. Vi er så heldige å sitte på naturressurser som sikrer den norske stat og det norske folk enorme formuer.
I dag er det olje og gass det handler om. I morgen vil rent vann, store havområder og uberørt natur kunne gi tilsvarende inntekter og økt rikdom.
Men det er ikke likegyldig hvordan vi forvalter våre ressurser og pengene vi tjener på å realisere dem. Det er 3 forhold som krever høy grad av bevissthet:
1. Hvordan og i hvilket tempo ønsker vi å utnytte ressursene, og i hvilken grad kan vi sikre bærekraft i utnyttelsen av dem? Vi vet at olje og gass en gang tar slutt, men vann, vind og hav vil ved riktig utnyttelse kunne ha et ”evighetsperspektiv” over seg.
2. Hvordan forvalter vi inntektene på salget av våre ressurser? Hvordan skal vi sikre en nasjonal kontroll over de fornybare verdier som vi rår over?
3. Hvordan skal vi sikre at utnyttelse av en ressurs ikke er ødeleggende for andre ressurser eller for vårt miljø, vårt folk og vår framtid?
Hva så med alle pengene vi tjener på salg av våre ressurser? Denne formuen som alt har vokst seg stor og som gjennom fornuftig forvaltning vil kunne bli svært mye større.
Sittende regjeringer og storting har gjennom oljeeventyrets historie bestemt at det meste av avkastingen på denne formuen skal benyttes til å dekke et hull i det offentliges pensjonsforpliktelser.
DA mener at det er prinsipielt feil å benytte disse midlene til driftskostnader i vårt samfunn.
Vi aksepterer at det til en viss grad må drives ”nødhjelp” på et system som siden krigen ikke har tatt høyde for endringer i befolkningssammensetningen, men mener at vi innenfor statens driftsbudsjett må søke å bygge inn en økonomi og et pensjonssystem som er selvbærende.
DA vil at avkastningen fra Norges ressursfond ( altså olje-/pensjonsfondet), skal ha en firedelt fordelingsstruktur:
1. En minst mulig del skal benyttes til drift av vårt samfunn, altså pensjoner, og andre statlige og kommunale driftsbehov.
2. En del skal investeres i forskning og utvikling, en viktig forutsetning for et skapende samfunn i vekst og velstand.
3. En del skal investeres i en rask utbygging og forbedring av vår infrastruktur, med hovedvekt på hovedfartsårer og kommunikasjonsstrukturer.
4. En del skal forvaltes slik oljefondet har blitt forvaltet til nå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
